Fidelity og hifi jounalistikk.

Jeg sitter og leser det siste nummer av Fidelity, og har bestemt meg for at det også blir det siste jeg kommer til å kjøpe. For å klargjøre tankene mine bak den beslutningen så vil jeg skrive ned ankepunktene til min avgjørelse. Samtidig vil jeg påpeke at dette er selvfølgelig mine og bare mine tanker. Jeg skal altså ikke bruke det velkjente argumentasjonsknepet at jeg “kjenner mange som tenker likedan som meg”. Jeg snakker altså bare for meg selv.
For det første så ser det ut som om Fidelity skal bli et blad for Pompel og Pilt. Et blad for hobbyingeniører som liker å åpne boksene de kjøper og rote litt rundt på innmaten. Eller “modifiere” som det heter på fint. Sikkert moro for de som har slike tilbøyligheter, men jeg er desverre ikke en av de. Nå er dette et valg som redaktørern står helt fritt til å gjøre, når han velger å prioritere slike artikler. Så når jeg er uenig så er det bare noe som jeg får ta til etterretning og godta. Men jeg markere altså mitt standpunkt med å la være å kjøpe bladet.
For det andre, så har redaktør Vadseth uttalt det selvfølgelige at opplevelsen av musikk er subjektiv. På samme måte som vi liker ulike typer av musikk, vil vi også like ulike typer av farging på musikken som hifiutstyr gir. Denne erkjennelsen, som jeg tror er vansklig å forstå hos mange hifi freaks, var et av de beste argumentene for å ikke ha karaktersystem ved vurdering av hifi komponeneter. En høytaler vil for eksempel spille annerledes når den kobles til ulike merker av forsterkere og cdspillere. Redaktør Vadseth inntar her etter min mening en fornuftig holdning til hifi verden. Men så skjer det da, det trakkes i salaten. I siste nummer så kan en lese følgende utsagn fra medarbeider Rognlien: “For Hegel banker Krell, end of story!” Samme skjedde under furoren det skapte når noen påstod at han Conrad spilte mye bedre en Dp. Redaktør Vadseth skrev på lederplass at dette var idioti. For selv å krone idiotiet med å avse mange sider om samme sak et par nummer senere. Hvor Fidelity selvsagt utnevnte en “vinner”. Om jeg ikke husker feil så brukte omtalte Rognlien frasen “game, sett and match”. Hvilket selvfølgelig var ammunisjon til fundamentalistene, som kom frem med konspirasjonsteorier som får mordet på JFK til å virke som Leikestove. Kanskje jeg skulle tatt dette humoristisk og flirt på samme måte som når tullinger argumenter i tåkehavet. Men jeg syntes, slik som redaktør Vadseth først gjorde, at dette er idioti.
Det som alikevel er mitt største ankepunkt mot Fidelity er at det har blitt kjedelig å lese. Mens jeg før fikk lyst til å kjøpe nesten alle produkt som ble omtalt, så er kjøpelysten i dag nesten fraværende. Artiklene er lite engasjerende og så forutsigbar at jeg ikke orker å lese hele artikelen. Jeg går direkte til de avsnittene som innholder det jeg vil vite, nemlig lydengenskapene til det omtalte produkte. Og da sitter jeg med en følelse av at jeg har lest det samme om mange andre produkter. Nå tror jeg ikke et sekund at medarbeiderene i Fidelity er likegyldige og uengasjert i hva de skriver om. Tvertimot så er jeg overbevist om at de brenner for Hifi. Da er det så synd at de ikke klarer å formidle sitt engasjement gjennom det de skriver. Det er tross alt en journalist viktigste oppgave.

Til slutt har jeg lyst til å stille et mer generellt spørsmål om forhold mellom musikk og hifi. Jeg går utfra at de fleste som er interessert i hifi også er musikkelskere. Hvorfor er det da så lite musikkstoff i hifi blader? Og de gangene musikk blir omtalt så er det som oftest separert fra det som har med hifi å gjøre. Hører de ikke sammen? Hva mener Dere?

Har kjøpt Fidelity en gang og tror det blir den siste. Dette var ikke et blad for meg. Har ikke kommet gjennom bladet ennå, altfor mye kjedelig lesestoff som ikke interesser meg. Jeg ønsker først og fremt tester av produkter og en beskrivelse av hvordan de er lydmessig/billedmessig. Synes det var svært lite av det i Fidelity.

Nå skal jeg ta på meg den spesielle rollen å forsvare en konkurrent... jeg er redaktør for http://www.audiophile.no og er sådann i glasshus...

Det ER vanskelig å beskrive hvordan ting låter i en tekstlig beskrivelse. Og slår man på stortrommen og lar språket ta av, så får man kritikk for det også. Mange husker vel diskusjonen om ordet "sibilanter" som Lasse Svendsen i L&B var så uheldig å bruke for noen år siden.

Knut Vadseth er en av Norges dyktigste skribenter (og fotografer!), men som så mange av oss som skriver har han og hans medarbeider ganske klare meninger og kan vel være litt påståelig innimellom. Det kan jeg selv også. Men disse meningsbrytningene burde sees på som krydder i artikkelen, det er ingen absolutter innenfor subjektiv bedømmelse av lyd...

En slik debatt som denne er veldig verdifull for oss som skriver om hifi og hjemmekino, så snurr debatt! Vi leser og lærer mer enn gjerne!

Jeg for min del liker nesten alle hifi blad, selvfølgelig er noen bedre enn andre, men det går på personlige preferanser.

Når det gjelder oppfatningen av lyd synes jeg personlig det er morro når voksne folk nesten "kommer " i buksa når de hører lyd. Hvilken lyd er det de egentlig hører?

Jeg forstår også at hørsel er noe man kan trene opp, men er de sikre på at de trener riktig, altså er det de hører nødvendigvis riktig?

Når det gjelder musikkomtaler er det helt unødvendig å ha med i et blad, da de som "hører" riktig, altid synes og ha en musikksmak som må ha oppstått under en meget merkelig barndom.
Det er jo også ca. 27 omtaler og plateanmelderser i fidelity utg. 1/2006.
Skummet også gjennom flere nr. og det er mer enn nokk musikkomtaler.

Nei Fidelity, fortsett den gode jobben. Det er morro og lese om dyrt utstyr.

Vil bare kommentare selv om jeg ikke likte bladet spesielt godt, synes jeg det er bra at det er et slikt blad. Vi har ulike interesser og bladene dekker forskjellige behov. For meg ble det for mye teknisk og bakgrunnhistorie i Fidelity, men andre liker nettopp dette. Et blad som Lyd & Bilde passer mine behov bedre. Det er lettlest og har mange tester. Må nevne at Lyd & Bilde har blitt veldig bredt og noe grunt, men man ikke alltid få det nøyaktig som man vil.

Jeg leser fidelity og av å til lyd &bilde.Har snakket med Vadseth på messe å sagt at bladet er flott,men at jeg ikke er enig i resultate av testene.Han smilte å sa at det skulle vi ikke være heller.Jeg forstår at noen reagerer på at alt som er produsert i Norge banker sjiten ut av de store der ute.Har vel følelsen av at sånne som Hegl lett vinner over store amerikanske merker.Husk på at hørselen er en av sansene våre på lik linje med synssans,luktesans og smakssans.For meg betyr det at om Vadseth liker synøve finden sin gulost best så liker jeg tine sin mye bedre.Det merkelige med hørselen er at mange tror at han i hifi butikken vet hva man liker.Vi må stole på vår egen hørsel å den lyden vi liker.

Om en konfirmant går på Expert og kjøper seg et musikk anlegg til 5 000 kroner og synes at det låter helt topp, så er vel det bra. Spesiellt om det får vedkommende til å interessere seg for musikk og lyd. Det kan jo ikke være sånn at konformanten må ha et musikkanlegg til nærmere 100.000 før han får være “en av gutta”. Vi som har denne hobbyen bør absolutt være mer inkluderende. Og at ekspiditøren på Expert kommer med bastante uttalelser om at noe er bedre en noe annet, bør jo ikke være så overraskende. Det er jo jobben hans. Verre er det om vi som deler samme hobby og våre tidskrifter er like bastante og dømmende.

Bare jeg ser uttrykk som “hørsel er noe man kan trene opp” og “trene riktig” når det gjelder musikkopplevelser får jeg frysninger på ryggen. Da går mine tanker til fundamentalistiske religøse sekter hvor alle skal mene det samme. En mer effektiv måte å skremme nyfrelste hifi entusiaster på finnes vel ikke.
Til StianG. La meg først takke deg som redaktør for et glimrende nettsted.
Og bevares, visst er det vanskelig å skrive om hifi. Samtidig så finnes det vel ikke lette jobber igjen i dagens samfunnjavascript:emoticon(':D')
Men som en skrivende mann så vet du sikkert at det samme innholdet kan skrives på ulike måter. Hvilken form en skriver på vil også avhenge av målgruppen. Målgruppen for Fidelity er mennesker som er interessert i lyd og musikk. De aller fleste har det som en hobby, for noen tydeligvis en altoppslukende hobby også. Opplevelsen av lyd og musikk handler om følelser og engasjement. Da blir det litt tamt når man artikel etter artikel leser samme oppskrift: Først skriver en litt om produsente og eventuellt dens historie. Personlig så kvier jeg med for å lese en test av et Nad produkt for da kommer samme leksen om en historisk kjent forsterker!
Det neste punktet varier litt etter artikelens lengde. Går den over flere sider så kommer information om tekniske finesser. Det virker som det er tatt direkte fra produsentens munn. For meg virker det som at Fidelity er ekstra kåt på teknikk.
Neste punkt er om bassen som aldri går dyyyyypt nok. Neste er mellomtonen som så oftest er bra. Neste er om diskanten som kan være si som så. Siste punkt er en slags konklusjon. For meg blir det litt kokebok style.

Når jeg stilte spørsmål om forholdet mellom hifi og musikk, så var det et generellt spørsmål. Ikke spesiellt rettet som en kritik mot Fidelity. Musikkanlegg brukes som oftest til å avspille musikk med!!!! Bør da ikke musikken spille en større plass i en test av forsterker/Cd-spiller eller høytaler. Det er tross alt det "dingsene" skal brukes til.

Musikken og musikkopplevelsen er viktigst.Jeg har ungdom i huset med subber så det holder.Jo mer det bråker jo større er opplevelsen.Kjenner meg igjen.Har holdt på med lyd siden det var bare mono.Spillte 78 plater på en philips bambino tilkoplet et radiokabinett.Jeg kjenner en som lager høttalerelementer,delefilter og gitarforsterkere,så jeg syns at når han forklarer hvordan ting påvirker lyden er teknikk veldig intresant.Han fikset et par proson diskanter for elste sønn i huset.De ble spolt om så de ikke var til å kjenne igjen,og musikkopplevelsen ble mye større.Jeg skal være enig i at det er ikke det samme å lese om teknikk som å få det inn med tesje i verkstedet.Vi bare måpte når han viste oss at flatline høytalerkabel ikke kunne måle seg med uisolert koppertråd til 50 øre meteren.Jeg tror at de fleste av oss ikke tenker så mye på teknikken når vi skjifter cd etter cd å koser oss med den lyden vi har kjøpt for sparepengene våre.

Jeg kjenner meg igjen i en del av det trådstarter skriver:

Først og fremst kommer man til et punkt der man har lest mange nok tester til at man ikke lenger gidder å pløye dypt i mer enn en og annen spesiellt interessant test der man tilfeldig vis kjenner skribenten veldig godt personlig, sitter med det testede produktet selv, eller på andre måter har spesiell grunn til å lese akkurat den testen. Jeg er simpelt hen gått litt lei av tester. Så lei at jeg knapt gidder å lese hele testene av våre produkter en gang. Dette har nok ikke noe med Fidelitys kvalitet å gjøre, men snarere at på ett eller annet punkt begynner mye av det som står i et blad som dette å bli til dels gammelt nytt når det kommer på trykk. I hvertfall for oss som følger litt ekstra godt med.

Videre vil jeg si at om man deler samfunnet i tre: Svært interessert, ikke uinteressert og totalt uinteressert blir også valget av stoff enkelt. Når man imidlertid har med et samfunn å gjøre der ingen egentlig faller inn i noen av de kategoriene men alle finner sin unike plass ett eller annet sted og ingen leser Fidelity av nøyaktig samme grunn begynner kabalen å bli kompleks. Det er vel noe av dette som er så positivt for Fidelity å få tilbakemelding på. De kan jo ikke snu seg direkte mot en person og tilpasse bladet til ham, men de kan justere seg mot et spor ved hjelp av 100-vis av innlegg som mener noe om dem.

Mudikkstoff har de vel simpelt hen vært flinke til å ha med. En av mine kolleger har forresten startet et musikkrelatert prosjekt sammen med Fidelity der vi ønsker å knytte sterkere bånd mellom musikken og de hifi-interesserte. Hva som kommer ut av dette skal bli spennende å se.

Måten en artikkel bygges opp på må finne et slags repeterende mønster etter at man har skrevet flere tusen artikler om samme temaet opp gjennom årene. Om man er på jakt etter godt lesestoff men egentlig er lei av å lese om hifibokser så tror jeg svaret gir seg selv.

Om Hegel og Krell så kan man mene mye, men Krell KAV 400i har jo lenge vært en referanse for Fidelity. Ikke på den måten at dette er det beste de vet om, men simpelt hen fordi de fleste i redaksjonen kjenner denne spesiellt godt. Hegel ligger fortsatt lavt i pris i Norge sammenliknet med andre land mens Krell koster 35k her og 16k i USA. Med andre ord er det vel ingen revolusjon så lenge vi har med et billig produkt fra et sterkt prestisjemerke (uten at jeg da har uttalt meg om hva jeg synes om denne) og en nyutviklet up-and-coming utfordrer.

Når de strekker seg til å kalle et produkt bedre enn et annet på alle punkter, og samtidig har understreket at dette "normalt" ikke forekommer vil jeg vel si at det er en måte å inrømme at den gamle referansen har vist seg gjennomgående så mye dårligere uansett hva man kobler den mot at den faktisk må se seg gjennomgående slått. Utifra min lille kjennskap til de to produktene synes jeg det er voksent av Fidelity å utfordre sin integritet ved å være så dønn ærlige, for det er simpelt hen en helt korrekt konklusjon de har kommet med her.

Duellen CJ og DP må vel sees i lyset av historien forut for selve testen. Nå kjenner jeg ikke noen av disse produktene godt nok til å kunne trekke noen konklusjon basert på resultatet av testen, men jeg vet av erfaring at når de trommer sammen større deler av redaksjonen for å finne ut av ting så er det fordi de er vesentlig grundigere enn sine konkurrerende tidsskrifter. De konklusjonene de da kommer frem til er ikke alltid helt i tråd med mine meninger om ting, men det er definitivt noe sant i dem.

Men så tenker jeg om ditt innlegg: Når et blad klarer å vekke så sterke følelser i deg så skal det mye til at du ikke kjøper neste nummer. For min del venter vi 4 tester av Oberon-forsterkerne i Juni, en av dem i Fidelity og selv om jeg har stor respekt for de andre, og i tillegg at Fidelity kanskje er det bladet som trigger ferrest kjøpere, gleder jeg meg helt klart mest til å lese denne testen, ikke minst fordi vi fra denne kanten som regel får et rikt språk, gode bilder og en seriøs og helhjertet vurderuing, kanskje i enda større grad enn hos noen av de andre bladene.

...men det er jo akkurat det som er Fidelitys rolle i bransjen. De skal vekke følelser!

det som er problemet med hifi blade er at de som bruker mye penger på reklame i deres blade,får oftest de beste testene,og der er jo mer reklame enn det er test/omtaler,mye bedre i gamle dager.

Dette stemmer ikke. Jeg har stor tillit til at produkter som sendes til redaksjonen testes uavhengig av annonsering. Imidlertid er det kanskje et annet problem du sikter til:

Det er en sammenheng mellom hvem som er offensive i markedet og hvilke produkter som blir testet. Det er også en sammenheng mellom hvem som er offensive i markedet og hvem som bruker penger på annonsering.

Videre er det vanskelig å få rett ut sagt slakt i norsk HiFipresse. Imidlertid skal man lese testene kritisk da man ofte forsiktig forsøker å formidle ankepunktene ved produktene, men en del overser faktisk slik forsiktig hinting.

Om du er usikker så kan du sjekke ut følgende:
I neste nummer av Fidelity kommer det en test av Oberon. Fidelity spurte selv om å få teste dem. Bladet er vel i trykken nå, og vi har ikke snakket om annonsering. Vi har heller aldri annonsert i Fidelity og det kommer ingen annonse i det nummeret.

MEN det er selvsagt interessant å annonsere i et blad som det, spesiellt etter at man har fått en test i samme blad for å holde folk litt "varme".

Vi har annonsert i DVD og Hjemmekino. Jeg kan love deg at ikke annonseavdelingen aner hva som testes. Redaksjonen på sin side aner heller ikke hvem som annonserer i hvert nummer.

Av naturlige årsaker så har jeg ikke kunne svart noe før nå. Men jeg vil takke Snickers-is og xindak for gode innlegg.

Likedan som Snickers-is tror jeg ikke på noen konspirasjonsteorier innenfor utgivere av hifi blader. For meg er det ikke så usannsynlig at et norskt produsert produkt kan være bra. Dessverre så er slike enkle generaliseringer ikke så uvanlig i "hifi-miljøet".

Jeg holder fast på at en av hifi-bladene sine viktigst mål er å engasjere og skape entusiasme blant sine lesere for sin hobby. Og det var det som var mitt ankepunkt mot Fidelity, at for meg ble det et "ork" å lese de siste nummerene. Nå, er det bare jeg som føler det slik så er det jo greit nok. Redaktør Vadseth har sikkert råd til å miste en "sur og vanskelig" leser.

Når det gjelder duellen mellom CJ og DP:
- For det første så kjenner jeg ikke noen av produktene og det er meg derfor totalt likegyldig hvem som "vinner" en test.
- For det andre så tror jeg at når en kjøper hifi-bokser i prisklassen over det som kalles "budsjettklassen" så handler det i stor grad om personlige preferanser. Akurat som vi liker ulike typer musikk så liker vi ulike måter musikken blir presentere på.
Utfra dette tror jeg ikke en kan si at en boks i samme prisklassen er bedre på alle mulig måter enn noen andre. Så sant det ikke handler om produksjonsfeil på et av produktene.
For meg blir det hifiselger retorikk når man kommer med uttalelser som Rognlien gjorde i den sammenhengen.

Kanskje jeg er en prinsipp fast mann, ihvertfall har jeg ikke kjøpt noe Fidelity siden jeg skrev første innlegg i denne tråden. Men jeg håper Dere fikk en engasjerende og informativ anmeldelse av oberon forsterekeren.

det er flere her som sitter i glasshus, også jeg, men etter min mening så er det fint at hifiskribenter tør å si at det ene er bedre enn det andre.

Forbrukerjournalistikk ville blitt uhorvelig kjedelig om man skulle ta forbehold på forbehold bare fordi at det finnes noen som mener at Lada for dem er en bedre bil enn VW Passat (som et eksempel).

Det samme gjelder for hifi. Så lenge skribenten forteller hvorfor det låter bedre og på hvilke områder, så er det ingen grunn til å ikke komme med en konklusjon. I tilfelle Hegel mot Krell så er de vel relativt like når det gjelder spesifikasjoner, og prisen i USA for Krell er vel omtrent som for Hegel i Norge. Da må det være lov å sammenligne, og deretter si at den ene låter bedre enn den andre, med mindre man vi ha tester som kun sier noe om tekniske prestasjoner og hvor mange inn- og utganger den har.

Med forbehold om at jeg forstår royervin rett: men det er en interessant holdning at en må ha en vinner for at en artikel ikke skal bli kjedelig. I så fall må selvfølgelig hifi journalister få mene at noe er bedre enn andre. Men hvorfor har da ikke Fidelity et karaktersystem, hvis det er så morsomt for journalistene å grader ulikt utstyr. Det ville jo vært mye enklere både for journalisten og leserne. For å dra det helt ut, så kunne jo Fidelity komme ut som en liste over alt utstyr som var tilgjengelig med karakterer. Så kunne hver enkelt av oss bare gå inn å lese karakterene, så var vi alle sikker på at vi kjøpte det “beste” utstyret.

Problemet er at om royervin og jeg satt oss ned sammen med f.eks krell og Hegel, så er det ikke helt umulig at vi hadde hatt ulike meninger om hvilken som er “best”. Er det da meg det er noe feil på siden jeg ikke likte best den samme forsterkeren som Fidelity? Er det jeg som ikke hører “rett”?
Jeg kan forstå at livet blir enklere å leve når en har absolutter å forholde seg til. Fundamentalister blir de gjerne kalt. Og er det noe det er nok av innen hifi miljøet så er det de som ønsker å verve seg til “hifi-politiet”.
Og da er jeg tilbake til et av poengene i denne debatten. Jeg tror at et “hifi-politi” vil skremme mange fra å dele vår hobby.
Så er det selvfølgelig opp til Dere i Fidelity om dere skal være et menighetsblad eller et blad for fremme av gleden med å lytte til musikk.

Ellers så var det morsomt at Lada ble nevnt i innlegget. For jeg har faktisk lest en test av Lada mot mere annerkjente bilmerker. Og det var faktisk en morsom og underholdene artikel. Men kanskje biljournalister har det enklere enn hifijournalister?