Test av Swans i full surround

Det Sorte Gull
Test av Swans F2.2F, F1.1C og D2.1SE





Et lekkert skue for øyet




Forhistorie

For ca 1,5 år siden var jeg på en demo på et sett høyttalere fra en for meg da ukjent produsent i Hjemmekinos lokaler på Økern. Høyttalerne var av merket Swans med typebetegnelsen F2.2F, og var to ganske store konstruksjoner med en imponerende finish. I utførelse minnet de ganske mye om mine egne daværende Usher Dancer CP8871mkII, skjønt med en midtstilt diskant/mellomtone løsning.
Siden de under denne demoen spilte i et ganske stort rom med mange mennesker var det vanskelig å få et skikkelig inntrykk av dem, men det jeg hørte var likevel så imponerende at jeg bestemte meg for å prøve å få lånt med meg et par hjem for videre testing. Dessverre ble det ikke anledning til det den gangen men førsteinntrykket av F2.2F har sittet fastbrent i hukommelsen i påvente av en mulighet for å gjennomført planene.
Så…. rundt 1,5 år senere sitter jeg hos en god venn å spiller musikk. I stuen hans står et par JBL TL260 fronter, en Studio LC1 center, et par Studio L890 som bakhøyttalere og et sett L820 som tar seg av surround back. 260 er han stort sett fornøyd med, men LC1 er litt puslete og kona hans (i likhet med meg) finner 890 noe usexy der de står midt på stuegulvet.
Litt utpå kvelden begynner vi å diskutere muligheten for å bytte ut centern til noe litt mer voksent som kan matche 260ene. Kravet er at den må komme i pianoblack, og levere varene uten å ruinere kjøperen. Bakhøyttalere på stativ i samme finish hadde også vært å foretrekke. Det første jeg virderer er Monitor Audio GS-serie, men den litt spesielle diskanten disse har vil nok ikke fungere så godt sammen med JBL i front. Neste naturlige tanke er da Array 880, men finishen er på grensen og prisen rett og slett for høy. Bakhøyttalere i samme serie (dvs Array 800) kom heller ikke på tale. Det var da det slo meg at det naturlige valget ville være Swans. Denne produsenten leverer riktig finish og høy kvalitet til en særdeles hyggelig pris. I tillegg var kansje dette sjansen jeg hadde ventet på for å få teste hva disse høyttalerne er gode for i en normal stue. Mitt forslag om å også sette JBL 260 på en skikkelig prøve mot Swans F2.2F falt heldigvis i god jord hos kompisen, så nå var det bare å kontakte den alltid like servicemindede Roger Engelstad hos SoundWave som er importør av Swans i Norge. Etter et par mail frem og tilbake var vi enige om at jeg kunne få låne et fullt høyttaleroppsett bestående av F2.2F fronter, F1.1C center og stativhøyttalerne D2.1SE til surround.
Ettersom kona i huset er veldig glad i deres TL260, som hun etter egenuttale aldri ville selge, var jeg spent på hennes reaksjon på de store frontene som nå skulle settes inn til test. Ble førsteinntrykket hennes negativt pga størrelsen var det kroken på døra for de høyttalerne.
Dagen etter bar turen til SoundWave`s demorom på Fjellhamar utenfor Oslo hvor jeg skulle plukke opp alt sammen. Siden jeg kjører en Caddy anså jeg ikke plassen som noe problem, men der tok jeg skammelig feil. Dette utstyret er uhyggelig godt pakket i dobbel emballasje, og F2.2F kommer i 4 store esker hver. Dette er veldig bra for å sikre seg mot transportskader, men krever litt planlegging under henting. Henger er absolutt å anbefale…….
For å få med alt måtte en del emballasje settes igjen før jeg blid og fornøyd kunne snu bilen og reise til kompisens hus i Østfolds indre ødemark. Vel fremme måtte alle de store tunge eskene bæres opp 30-40 trappetrinn før de endelig sto stablet rundt i hele stuen anlegget skulle settes opp i. Testing av utstyr er jammen ikke bare fryd og gammen for oss gutta med hjemmekinokropp og dårlig kondis........
Fruen i huset hadde etter hvert også kommet hjem og kastet et uhyre missbeliggende blikk inn i stuen sin som nå minnet mer om lagret på Ikea enn det veldekorerte rommet det vanligvis er. Etter å ha latt som vi ikke hørte kommentarene om den påtenkte husvasken den dagen begynte endelig utpakkingen. Gammelt utstyr ble fjernet, og Swans overtok hedersplassene.
F2.2F i sort pianolakk er virkelig et imponerende skue. Selv om de er store blir de aldri klumpete og oser av kvalitet. Kablingen må også trekkes frem her. Ikke bare følger det med alt du trenger for å koble alle modulene sammen, men høyttalerkabler på 2x3 meter av god kvalitet lå også i den ene esken. Dette har jeg aldri opplevd fra noen annen leverandør, og en kabelbesparelse på 2-3 tusen eller mer er absolutt verd å ta med seg. At det ikke er valgt kabler av billigste sort taler enda mer i positiv retning.
Høyttalerterminalene holder også en høy kvalitet, så her er det ingen problemer å få de ferdigterminerte kablene til å sitte godt.

Disse kablene følger med F2.2F



Teknisk

Utstyret som ble brukt under testen var følgende:
Swans F2.2F (front)
Swans F1.1C (center)
Swans D2.1SE (surround)
JBL Studio L820 (surround back)
Focal Chorus 800V x2 (sub)
Onkyo TX-SR875 (receiver)
Yamaha RX-V3800 (receiver)
Meridian 557 (effekt front)
Panasonic DMP-BD10A (bd/dvd)
Micromega Minium DVD2 (cd)



Så er vi i gang

Etter at det hele endelig var på plass og alle esker stuet inn på et gjesterom for å blidgjøre husets frue var det klart for å sette i gang med justering. Onkyo 875 var kjøpt inn til anledningen som erstatter for kompisens tidligere H/K 745. Micen ble plassert i sweetspot og kalibreringen startet. Dette ga dessverre et begredelig resultat og etter utallige forsøk ga jeg opp og valgte å droppe romkorreksjon i første omgang. Isteden satte vi på en cd med Chris Jones for å se hva disse store høyttalerne kunne diske opp med i stereo. Det spilte litt stivt og tamt fra starten. Mellomtonen åpnet seg ikke nok, og bassen var i strammeste laget. Diskanten var derimot god og luftig. Etter noen spor var det blitt ganske sent, og siden det var klart at vi måtte gi det hele en del innspillingstid før vi kunne starte seriøs lytting ble vi enige om at jeg skulle komme tilbake etter noen dager. Imens skulle anlegge få stå å spille.
Kona i huset kom også innom for å gi dommen rundt utseendet, og til vår lettelse var det bare smil å spore. Hun var akkurat like imponert av skuet som oss, og hennes bestemte holdning til TL260 hadde allerede begynt å vakle.
4 dager senere var det på tide å komme i gang med testingen igjen, og nå hadde det virkelig skjedd saker. Anlegget hadde stått å spilt ca 100 timer i 7-kanals stereo, så alle høyttalerne var myket opp ganske mye.
På med Chris Jones igjen, og dette var noe annet. Mellomtonen hadde virkelig sluppet taket og de to kraftige basselementene ga vokalen den crispy dybden som kjennetegner denne vokalisten. Stivheten vi først fikk presentert var nå helt borte, og opphengene jobbet mykt og fint.
Med første fase unnagjort var det å begynne å finne riktig plassering av frontene, og med erfaring Usher 8871 hadde jeg visste jeg at så store konstruksjoner kan være veldig sære på dette området. Rommet vi hadde til rådighet var på ca 4,5 x 8 meter med en L-form lengst unna frontrekken når vi spilte i lengderetning. Etter et par forsøk oppdaget jeg heldigvis at min frykt for plasseringsutfordringen var overdrevet da denne jobben gikk veldig greit. De viste seg å være svært tilgivende for side og bakvegg, så etter bare en halvtimes finflytting og vinkling satt lydbildet bra både i bredde og dybde. Siden dette er en hverdagsstue er det en del naturlige begrensninger å ta hensyn til, men resultatet sa vi oss begge godt fornøyd med etter at vi endte uvinklet ca 80 cm fra bakvegg og 70 fra sidevegg. Det følger også med skumpropper til plugging av bassportene for å kompensere for manglende avstand til bakvegg, men disse tilførte ingenting positivt til lyden i vårt tilfelle. Heller motsatt da de stjal noen Hz i bunnen og ble raskt pakket bort igjen.
Med fintuningen av høyttalerne fullført var det endelig tid for å kose seg litt i sweetspot. Kompisens musikksmak heller mot 80 talls puddelrock, AC/DC, Metallica og diverse live-innspillinger av ymse kvalitet. En del av disse innspillingene er heller skranglete, og setter derfor litt spesielle krav til oppsettet. Denne musikken kan lett bli masete i toppen og på høyttalere med litt hissig diskant er det sjelden noen suksess. Vi var derfor spente når ”Enter Sadman” fra albumet Metallica fant veien inn i skuffen på Micromegaen. Dette er etter min mening Metallicas beste album, og ca 22 millioner solgte kopier rundt i verden tilsier at flere deler den oppfatningen. Siden vi ikke hadde all verdens tid til testing var det bare å la det briste eller bære med en gang. Gikk denne låten bra var det bare å kjøre på med alt vi hadde til rådighet. På TL260 spiller denne typen musikk utrolig tøft så iveren var stor for å se hva F2.2F fikk til. Frykten for ulidelige harde cymbaler viste seg heldigvis ubegrunnet. De store bass-seksjonene ga den røffe vokalen til James Hatfield en helt utrolig tøff dybde, uten at dette på noen måte gikk utover de øvre frekvensene. Swans F2.2F har en litt tilbakelent spillestil som er tilgivende nok til at innspillinger av denne typen aldri blir masete, men likevel på ingen måte er kjedelig å lytte til. Snarere tvert imot…… Med en konstruksjon bestående av 3 frittstående kabinetter kan man lett få litt oppstykkede overganger mellom elementene, men det var på ingen måte noe problem med denne høyttaleren. Isteden trekkes du inn i lydopplevelsen og konsertfølelsen på live innspillinger setter deg helt ut. Her er det bare å lukke øynene og fantasere om at du står foran senen på Valle Hovin. Den litt avslappede diskanten og øvre mellomtonen gjør høyttaleren mer eller mindre altetende hva musikk angår, og lyttetretthet er et fremmedord. En del andre spor ble kjørt gjennom anlegget til stor entusiasme fra testpanelet før det var på tide å gjøre seg noen erfaringer på film.

Rommet i kinomodus


Hovedgrunnen til at denne testen ble arrangert var jo egentlig å finne en god erstatning til JBL Studio L serien.
Ettersom det også var kjøpt inn en ny Onkyo 875 ble noe av utfordringen å få denne koblet opp og justert. For å gjøre en lang historie kort viste det seg dessverre umulig å gjennomføre. Problemer med integrering av suber og dekoding av HD materiale gjorde at jeg tapte 2-3 dagers verdifull tid under testen. Kanalseperasjonen var også ekstremt rotete uten at jeg klarte å finne ut hvorfor dette problemet oppstod. Dette var tross alt en receiver som hadde gjort det veldig godt under tester i diverse hifi-magasiner, og jeg jobbet alt for lenge med den for å finne ut av problemene.
Til slutt ga jeg opp og hentet jeg min egen Yamaha RX-V3800 for å sjekke ut om det var rom eller receiver som rotet det til for oss. Rommet er på ingen måte ideelt, men etter en times jobbing med Yamaha satt alt som det skulle og plutselig hadde vi suber igjen.
Nå var det endelig tid for å finne ut hva dette oppsettet var godt for i full surround. Denne testingen måtte nå fullføres samme dag da jeg dessverre hadde rotet bort at for mye tid på å krangle med Onkyo.

Det mest spennende momentet var hvordan centern F1.1C ville oppføre seg i forhold til Studio LC1, og om Yamaha ville ha noen mulighet til å dra den uten et ekstra effekttrinn. Dette 27 kilos monstret av en center med en bredde på hele 87 cm er bestykket med 2x 6” basselementer, 2x 5” mellomtoner og en softdomediskant som igjen toppes av et båndelement. En så omfattende konstruksjon vil naturlig nok derfor kreve litt power for å yte maksimalt.
Å teste F1.1C opp mot LC1 blir ikke akkurat som å hoppe etter Virkola. Swans centern viste seg som forventet overlegen på alle områder, og prisen tatt i betraktning er det nok en av de beste centerne jeg har testet hva angår valuta for pengene. Samspillet mellom front og center var også imponerende. Når kabinettet er så bredt som på denne, og i tillegg har en såpass god spredningsevne blir overgangene helt sømløse. Det er derfor ikke mulig å finne noe punkt hvor lyden fra frontene stopper, og centern overtar. Lydsignaturen er så godt som identisk i alle de 5 høyttalerne vi hadde fått låne, så det er kun minimale korreksjoner receiverns eq måtte gjøre. Jo mindre som rettes på, jo bedre.
Under den etter hvert så berømte skytesenen i ”Open Range” får centern virkelig kjørt seg, og her ble det klart at den nok ville trives bedre med litt ekstern effekt. Likevel klarte komboen Yamaha 3800/F1.1C seg overraskende bra, og et effekttrinn er en fordel men faktisk ikke et must. I 95 % av tilfellene vil Yamaha klare seg fint alene.
Etter et par demoer av bl.a. denne senen hjemme hos Hjemmekinos egen Atle K Torp (på centern Avantgarde Solo) ligger referansen min ganske høyt hva lydgjengivning og trykk angår, og opp hit har nok F1.1C en lang sti å tråkke. Likevel kommer jeg ikke på noen annen produsent som kan levere samme kvalitet og finish som Swans her klarer for beskjedene 11000,- norske kroner.

87 centimeter bredde og heler 27kg


Siste par ut i denne testen var stativhøyttalern D2.1SE. Pga tidligere nevnte problemer med tiden under testperioden fikk vi bare brukt disse som rene surroundhøyttalere. På film duger det aller meste av høyttalere mer enn godt nok til å gjengi lydeffekter bak i rommet, men skal musikk spilles i 5 kanaler blir kvalitetskravet et helt annet. Diskant, mellomtone og bass må da kunne følge resten av oppsettet uten at vokal eller instrumenter forandrer lydsignatur om de flytter seg fra høyttaler til høyttaler. På spor 10 på Ambras mest kjente plate ”Child of the Universe” vandrer både synt-toner og kvinnevokalen mellom for og bakhøyttalere gjennom hele videoen, så tonale forskjeller vil derfor umiddelbart avsløres. Her er det bare å ta av seg hatten for samspillet disse fem høyttalerne disker opp med. Ved å bruke auto-eq på dagens nyeste mellomklassereceivere kan man til en viss grad rette opp forskjeller i et oppsett, men får å nå det samspillet vi nå fikk presentert er man avhengig av at produsenten holder samme gode elementkvalitet hele veien. Det være seg om det er de store frontene, eller de billigere stativ-versjonene vi her brukte bak. At de med de originale stativene også blir usedvanlig lekre å se til er heller ikke noe minus.

D2.1SE gjorde en fantastisk jobb som bakhøyttalere


Kabelen føres i foten på stativet





Konklusjon

Dessverre førte problemene med 875en til at vi fikk for kort tid til å teste dette oppsettet så mye som jeg gjerne skulle gjort, og av denne grunn må denne reportasjen i hovedsak basere seg på opplevelsen av Swans i surround.
Har man plass og den bedre halvdel med seg blir man garantert kongen på haugen i guttegjengen om man har dette oppsettet i stua eller hjemmekinoen. Settet spruter av dynamikk og moro, og det spilte med stor overbevisning alt vi foret det med. For å få utstyr av denne dimensjonen til å yte maks må man regne med å bruke noen kroner på ekstern effekt, men siden totalsummen på denne pakken ikke legger seg høyere enn midt på 50`tallet er det fortsatt forsvarbart å avse noen kroner også til dette formålet.
I dette prisleiet er det mulig å finne høyttalere med både mer definert mellomtone og oppløst diskant, men når det kommer til morrofaktor og eierglede vet jeg ikke om noen som engang kommer i nærheten uten å minst doble prisen.
Personlig går jeg med seriøse tanker om å anskaffe meg et par D2.1SE som jeg kan bruke ved siden av mine egne Avanti 5, og hjem til en gjennomtesting i 2 kanaler skal både de og F2.2F så fort som mulig.


Finishen på disse høyttalerene får deg til å glemme hvor store de er




Front: Swans F2.2F, pris 32.990,-kr inkl. kabler
Senter: Swans F1.1C, pris 10.990,-kr
Bak: Swans D2.1SE m. stativer, pris ca 12000,-kr
Settpris: 55.980,-kr
Importør: Soundwave



Epilog:
Etter denne testen var både mann og kone i huset helfrelst på dette høyttaleroppsettet. Pga store utgifter i forbindelse med jul etc. valgte de å beholde D2.1SE i første omgang, men selger resten av høyttalerene på nyåret. Sitat mannen i huset: Da SKAL F2.2F og F1.1C inn.
Onkyo 875 ble returnert og en Yamaha RX-V1900 driver idag anlegget deres



Edit: Beklager den tvilsomme bildekvaliteten. Pga dårlig tid ble bildene tatt i siste liten før nedpakking i sterkt motlys fra alle kanter. Mine Photoshop kunnskaper var dessverre ikke bra nok til å kompensere for dette. Trenger et kurs......

kjempe flott test av disse digre beistene. Synd dere ikke fikk til Onkyo og kalibrering. Er ikke denne med en relativt avansert Audyssey software? Micen skal vel da flyttes til 8 forskjellige posisjoner? Eller hvordan var det?

Det stemmer at den har flerposisjons eq. Jeg har kalibrert utallege receivere, både med og uten Audyessey. Kvelingen av subene har jeg opplevd med Audessey tidligere og spesielt på Denon. Som oftest er det bedre å kalibrere disse manuelt i steden. Selv når 875 kjørte subsignalet ubehandlet kom det ikke i nærheten av resultatet Yamaha disket opp med når subene ble integrert i rk. Kanalseperasjonen var også et problem på Onkyo som jeg ikke har noen annen forklaring på enn at den nok ikke var bedre. Så fort det dro seg på begynte den å rote i bakkanalene. Yamaha hadde ingen problemer her.
Når det gjelder HD-dekoding var det nok en feil på receiveren vi hadde fått